Jeg forstår hvorfor de føler det slik, da jeg selv har vært i ett forhold med en psykopat.
Man blir undertrykt, føler seg uverdig og man får så dårlig selvtillit at man vet ikke om man klarer å leve.
I det forholdet jeg var i, så ble jeg forfulgt. Eneste tida på døgnet jeg var for meg selv, var da jeg var på toalettet og i dusjen. Mobiltelefon kunne jeg ikke ha, for da hadde han ikke kontroll på hvem jeg snakket med, når og hva samtalen dreide seg om.
Hver gang han skulle ut av huset, så tok han med seg fasttelefonen.
Daglig fikk jeg høre at ingen andre enn han var glad i meg, ingen andre brydde seg. Jeg skulle være glad for at han ville ha meg, for ingen andre kunne bli glad i meg.
Det var daglige drapstrusler, og jeg turte ikke dra fra ham. Planla flukten min til minste detalj, men det tok meg ca 2,5 år å finne rette anledningen til å kunne rømme.
Den dagen står for meg i hodet mitt som om det var i går. Han lada geværet, skulle skyte barnet jeg hadde på hofta først. For jeg skulle se barnet døde. Så skulle han skyte meg etterpå. Ett eller annet forstyrra ham, tror det var en bil som kjørte forbi, og jeg klarte å løpe forbi ham, ut i friheten. Kasta barnet inn i bilen, starta og bare kjørte i full fart. Jeg hadde på forhånd gjemt bilnøklene hans, slik at han ikke skulle kunne komme etter sånn med en gang. Da jeg runda hjørbet på huset smalt det! Kula streifa bilen og smalt inn i garasjeporten. Jeg kjørte ca 2 mil før jeg turte stoppe og feste barnet i bilsetet, så måtte jeg bare fortsette å kjøre.
Turen gikk hjem til foreldrene mine, jeg tror ikke de er klar over hvor nært det var at de mistet både ei datter og ett barnebarn den dagen.
Jeg vet mange er i samme situasjon, og at det er vanskelig å komme seg bort. Tiden etter jeg kom meg ut av forholdet ble fyllt med daglige drapstrusler, og det tok meg faktisk 5 år (!) å bli trygg på at jeg klarte meg godt alene. Selvtilliten kom sakte men sikkert tilbake, jeg klarte alt jeg ville klare!
Jeg kommer aldri til å føle meg 100% trygg så lenge han lever. Men han vet ikke hvor jeg bor, det er veldig mange år siden han visste, han har ikke noe tlfnr til meg. Mitt tlfnr er registrert på noen andre, og det er skjult og kommer ikke opp på noen søk. En gang så han bilen jeg kjørte, så den måtte jeg bytte ut. Jeg kan ikke ha tlfnr eller bil stående i mitt navn, for da kan han finne ut hvor jeg bor. Den eneste måten han kan kontakte meg, er via mail. For skulle det komme trusler der, så kan jeg bare gå til politiet med det.
Jeg har anmeldt ham for drapstrusler mange ganger, men uten håndfaste bevis kan ikke politiet gjøre noe. Prøvde å forklare politiet at man kan ikke rope 'Time out' og hente videokamera når man står med geværet rettet mot hodet. I ettertid har jeg fått diagnose post traumatisk stress, en diagnose de som opplever krig ofte får. Jeg sliter ikke noe nå, men enkelte dager kan jeg få tilbakefall.
Ett destruktivt forhold trenger ikke være så ekstremt, det kan være at det mangler respekt, man blir aldri god nok for partneren, sjalusi, krangling osv. Det er også skadelig psykisk. Ikke aksepter å bli nedbrutt, vær sterk. Føler du at du blir brutt ned, kom deg ut av forholdet! Du har det bedre alene i slike situasjoner.
Vet du om noen som lever under slike forhold? Prøv å få snakket med personen, og hjelp dem å gå i skjul. Det er lettere å komme seg ut av slikt om man har folk rundt seg som kan hjelpe.
Jeg kan også være behjelpelig med å få folk i trygghet. Dette er så innmari viktig!
Del gjerne slik at folk kan se at det går an å komme seg ut av destruktive forhold, det går an å ta tilbake kontrollen over sitt eget liv!
Ha en oppbyggende kveld alle sammen :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar