Om man tenker litt logisk, litt fornuft og litt følelser, så skal det gå an å løse det meste av problemer. Men hva gjør man når den ene parten velger å stikke av? Hvorfor blir det sett på som en enkel løsning? Problemet blir jo ikke borte, det blir bare utsatt. Og omfanget øker jo ettersom den ene blir sittende igjen uten å få noen svar.
Jeg har slitt med posttraumatisk stress og sosial angst i endel år, jeg er frisk nå, men kan få tilbakefall. Det jeg lærte i den prosessen for å bli frisk er at man må møte sine frykter, man må være tøff nok til å snakke åpent om ting. Mange ganger møter man ikke forståelse, men det er jo bare å fortsette. En dag er det noen som prøver å forstå, noen som gir deg en klem og sier at dette skal gå bra. Men det skjer ikke om man rømmer fra problemene sine......
Så til alle som sliter med ett eller annet problem: Stå på, face det og ordne opp. Livet blir så mye lettere etterpå.
Når man deler sorger/problemer blir de halvert. Når man deler gleder blir de dobbelt så store :)
Takk for at du titta innom, håper vi sees igjen snart :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar