Noen ganger er det ålreit.....

Noen ganger, er det helt ålreit å grine, når livet butter imot og man føler seg alene. På søndag fant jeg ut noe som såret meg skikkelig, men jeg fant en løsning jeg kunne leve med.

I kveld fikk jeg bekreftet at det ikke er slik........

På søndag var det farsdag, og jeg skreiv en status på facebook og skulle tagge min pappa. Men navnet hans kom ikke opp uansett hvor mange måter jeg skrev det på. Jeg prøvde å søke han opp, men fant ham ikke. Der og da tenkte jeg 'Han har sikkert fått noe virus eller noe, og har deaktivert kontoen sin'

Men nå i kveld fikk jeg vite at han er på facebook. Han har rett og slett blokkert meg. Når jeg nå har fått grina litt og tenkt gjennom, så faller bitene på plass.......

For ei stund siden hadde vi ett dødsfall i familien, og pappa sa ikke hei eller noe, hverken til meg eller barna mine. NÅ vet jeg hvorfor....

Det er så sykt vondt, kan ikke beskrive det. Men det er verre enn ved dødsfall.

Når noen dør, vet du at du ikke får se eller snakke med vedkommende noe mer. Aldri! Ever! Det er over, slutt, forbi. Og man må gå vidre i livet uten han/henne.  Når da pappa har blokkert meg, så er jeg trist som ved dødsfall, men jeg vet jo at jeg treffer ham en eller annen gang.

Hvordan skal jeg forholde meg til ham? Late som om ingenting har skjedd? Konfrontere ham med det nå, før jeg evt plutselig møter ham?

Skal jeg la ham vite hvor vondt det gjør å bli sviktet av ham?

Jeg har alltid prøvd å gjøre pappa fornøyd, hele livet. Men jeg vet jeg har skuffet ham gang på gang. Jeg er ikke en person som har hatt det lett i livet, og likevel om jeg er voksen, så trenger jeg pappa'n min!

Hver gang jeg fikk gode karakterer på skolen, så tenkte jeg at pappa skulle bli fornøyd, var karakterene under M (tilsvarer 5er) så fryktet jeg at pappa skulle bli skuffa over meg.

Slik har det vært i det voksne livet også. Har ett forhold tatt slutt, så følte jeg at pappa ble skuffa over meg. Mange slike ting. 

Det er dumt av meg å tenke så mye på dette, for hvorfor skal jeg bli dømt nord og ned? Hvorfor skal jeg bry meg så hardt om hva han synes og mener, og at han har blokkert meg, når han ikke hat vært på besøk til meg på hvertfall 5 år?? (Bare så det er sagt, jeg bor ikke sååååå langt unna ham)

Jeg lever livet mitt slik jeg kan leve det, og de som kjenner meg vet godt hvorfor jeg tar de valgene jeg tar i livet. De vet jo nøyaktig hvordan jeg har det.... 

Nei, nå har klokka gått fra meg, og jeg skulle sovet for lenge siden. Jeg sliter litt med å finne roen i kveld. Håper alle der ute sover søtt nå, og at natten bringer med seg mange fine drømmer. 

Natta :)