Det er underlig det der, hver gang jeg er lykkelig og tror jeg har funnet 'hjem' i livet mitt, med kjærligheten, så raser alt sammen som ett korthus!
Og jeg knekker og havner totalt i kjelleren.
Jeg tror ikke jeg er skapt for lykke og kjærlighet. Tør ikke slippe noen inn i livet mitt mer nå. Hjertet mitt sier at jeg har funnet min store kjærlighet, men så lenge han ikke vil ha noe mer med meg å gjøre, så er det ikke mye å gjøre med det. Da må jeg bare innse at det er totalt over, forbi, ferdig.
Så får jeg nyte de gode minnene, lagre alle de gode følelsene jeg har hatt de siste mnd, og ta dem frem innimellom. Akkurat nå er det så vondt å tenke på at tårene bare renner konstant. Jeg har minner som automatisk får frem smilet også, men savnet bringer likevel tårene frem.
Jeg føler på at jeg har lyst til å flytte herfra nå, leiligheten har mange minner, og jeg vet ikke hvordan jeg takler å evt møte ham på butikken eller noe. Samtidig så kan jeg ikke bare rømme fra alt heller. Jeg har en sorgreaksjon, og den må bearbeides slik at jeg kan komme over dette tapet.
Mitt hjerte er bundet opp til ham, og jeg kommer nok til å bruke lang tid før jeg kan tørre å satse igjen. Dette er ikke noe som går over på ett par mnd, men har bestemt meg for å være singel noen år. Heller fylle livet med barna og venner.
På en måte angrer jeg på at jeg slapp ham inn i livet mitt, men egentlig ikke likevel. Han har lært meg mye, og det skal jeg ta med meg vidre i livet.
Bare så synd at ting skulle ende slik. Spesielt med tanke på at dette var små filleting som kunne blitt fiksa ved en prat på kanskje max 30 minutter.
Jeg føler litt på at jeg kunne gjort enkelte ting annerledes, om jeg bare hadde visst tidligere det jeg fant ut i natt. Men når man ikke får vite alt man burde fått vite, så er det ikke så enkelt å skulle akseptere alt heller. Hadde vært lettere å akseptert ting om man faktisk hadde visst eksakt hva man har å gjøre med.
Han har sletta meg fra Facebook og ser ikke siste meld jeg sendte ham. Og da føler jeg det bare enda verre. Jeg blir bekymra når jeg ikke får kontakt, og blir sittende på nåler. Jeg vet at han ikke hardt bra selv for tiden, og da blir jeg enda mer bekymra.
Jeg har ett bittelite håp om at ting kan ordne seg, men jeg vedder ikke på det som det føles nå. Han er sta, som meg, og har han bestemt seg for null kontakt så får jeg ikke kontakt med ham. Samme som at jeg elsker ham, det endes ikke uansett.
Nå skal jeg tørke tårene og prøve å legge nye planer for påska. Vi hadde snakket om alpint, men det ble for dyrt. Så jeg tenkte på gokartkjøring. Men ettersom ting ble som de ble, og jeg ikke har bil, så kommer vi oss ikke til Trondheim som planlagt. Kanskje like greit at jeg ikke har sagt noe til barna om dette. Da hadde de fått seg en nedtur. Det er nok med nedturer nå, de er lei seg for at det er slutt nå, så det tar nok litt tid denne uka på å få opp humøret på dem.
Skal tussle til butikken 5 ganger de neste 48 timene for å få handlet inn alt jeg trenger her i påskehelga. Er ikke så mye jeg skal ha egentlig, men har heller ikke plass til så mye i sekken for hver tur.
Ha en nydelig dag videre alle herlige folk. Takk for at dere 'hører' på sytinga mi. Jeg digger dere :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar