Ett forferdelig valg....

I romjulen bestemte jeg meg for å omplassere hundene mine. Det er ett av de verste valgene jeg har måtte tatt. De er jo endel av familien. Jeg har endel helseplager som gjør at jeg føler jeg ikke får gitt hundene det de trenger av trening, turer og pelsstell. Så da får man tenke på hundenes beste og legge sine egne følelser unna.

Det var med veldig tungt hjerte jeg la ut annonse for å finne rett hjem til dem. Og jeg er ganske sikker på at jeg har funnet gode hjem til dem. Første januar ble den eldste hunden hentet av nye eiere, og jeg skal ærlig innrømme at det er lenge siden jeg har grått så mye. I en times tid satt jeg og skikkelig krampegråt. Stakkars hunden som var igjen her, hun trodde jo sikkert at jeg var veldig syk eller noe!
Så jeg måtte ta meg sammen og prøve å fungere for hennes del. Hun lette veldig etter mammaen sin, har jo aldri vært uten henne i hele sitt liv!

I går reiste den ymgste også, og jeg trodde det ville gå så mye bedre, for jeg har jo hatt henne i 2 år kortere enn den eldste. Og jeg har ikke hatt samme connection med henne. Men da de skulle til å dra herfra, så kom tårene. Jeg fikk klem og gode ord fra både dama og eldste datra i huset før de dro. Og da åpnet jo slusene seg så innmari mye mer.  Om dere leser dette noen gang, nye familien til "valpen min" så vit at måten dere takla tårene mine på, gjorde ting lettere, likevel om det ikke så slik ut der og da!

Og bare det å skrive om dette nå, bringer frem tårene igjen. Dette er nesten det verste valget jeg har tatt i hele mitt liv. Men jeg vet at jeg har funnet gode hjem til begge hundene, og jeg har også mulighet til å se dem igjen. Nå må de bare få lov til å slå seg til ro i nye hjem, så skal jeg hilse på dem om noen uker.

Hundene blir jo som en del av familien, og jeg merker godt at det ikke er like koselig å komme hjem nå som de ikke er her lengre, det er ingen som møter meg med en syk glede over at JEG endelig kommer hjem. Var jo nok at jeg var ute og henta posten eller noe og var ute i 10 minutter, så var de like glade for å se meg som om jeg skulle vært borte hele dagen.
Kommer nok til å savne det lenge. Men for at hundene skal få det så bra som mulig, så var det rett av meg å omplassere dem nå. Så får jeg bare tørke tårene når de kommer og tenke på at hundene har det godt. Kanskje jeg får helsa under kontroll om noen år slik at det blir lettere å ha en hund, og da kan jeg jo finne en omplasseringshund :)

Håper dere har hatt en fin tirsdag!