Dette innlegget har jeg fått tillatelse til å dele med dere. Om dere kommenterer, så vær snill. Saken er ikke så betent nå, men den er fremdeles vond for både mor og barn.
Hei alle som leser dette.
Min sønn har ikke hatt noen særlig god erfaring med skole, han har blitt mobbet i flere år, og for hver gang jeg sa fra på skolen, så fikk jeg bare høre at det finnes ikke mobbing på denne skolen. Et litt frustrerende svar å få, når man ser poden komme gråtende hjem nesten hver dag.
Dette resulterte i at han ble sint, ikke bare litt sint, men så sint at han raserte rundt seg, og det ble utagering mot både andre elever og lærere. Impulskontroll er totalt fraværende hos ham. Flere ganger sa jeg til dem at de absolutt ikke må holde ham fast, for da blir det verre. Men hva gjorde de? Joda, de trengte ham opp i ett hjørne og holdt ham fast. De var så stolte på ett møte der de kunne fortelle at “nå bruker vi bare 1 times tid på å roe ham ned”. Jeg ble jo frustrert, for en time med raseri kan slite ut hvem som helst. Jeg skulle på ett møte på skolen en gang, og da slo han seg totalt vrang. Det tok 10 minutter fra jeg kom til han var rolig og satt inne på kontoret. Prøvde å forklare i ettertid hvordan jeg får ham rolig, men ble ikke hørt. Kom med mange forslag til hvordan dagen hans kunne blitt mye bedre. Ingen ting ble tatt hensyn til….. Og dette pågikk over 3 skoleår.
Ikke mange slike episoder før de sendte inn bekymringsmelding til barnevernet. Gutten måtte jo ha det forferdelig hjemme når han var så sint og utagerende på skolen. Det var vel lettere for dem å gjøre det slik enn å ta fatt på mobbingen. Jeg hadde allerede da kommet godt i gang med utredningen av ham på BUP.
Barnevernet var på flere hjemmebesøk til oss, og alle rapportene var utelukkende positive. De fant ikke noe galt hjemme. Vi fikk tilbud om PMTO, men da jeg har endel tiltak i hjemmet som fungerer godt på mine barn, så takket jeg nei. Må også få med at i alle rapporter står det at gutten har fortalt om mobbing på skolen. (Det har han også fortalt om til BUP1, BUP2, PPT, skolen, psykolog) Av de tiltakene vi hadde satt igang hjemme, så ble raseriutbruddene bare skjeldnere og skjeldnere. Sinne har ikke vært ett problem hjemme de siste 3 årene.
Jeg ba om at han skulle få komme til annen skole, en der de har kompetanse og ressurser nok til å følge ham opp skikkelig, men det ble også nedstemt. Helt til skolesjefen i kommunen syntes at nok er nok. Da fikk han hospitere fra høstferien og ut skoleåret på annen skole, og de skulle tilbakeføre til hjemskolen etterhvert.
De på BUP var litt usikre på hvilken diagnose han skulle få, men som 10åring fikk han diagnose reaktiv tilknytningsforstyrrelse. De ville også at vi skulle på en 3 ukers familieinnleggelse. Dette er en diagnose som så og si aldri settes på barn over 5 år, og da jeg begynte å lese om symptomene og hvordan barn med denne diagnosen er, fant jeg ut at dette ikke passer på mitt barn. Så jeg ba om en second opinion. Da jeg ikke var enig i diagnosen takket jeg nei til innleggelsen, og det ble ikke godt mottatt. Det tok litt tid, men da vi endelig fikk komme inn på ny utredning, så ble det ganske fort antydet ADHD. Det var en helt annen gutt de hadde forventet å møte, og de fant ingen symptomer på emosjonelle vansker utover det som er vanlig ved ADHD.
Midt oppi denne utredningen bestemte barnevernet seg for å kjøre saken til fylkesnemda for å kreve omsorgsovertagelse. Men dagen før det skulle starte satte advoktaten til barnevernet saken på pause til utredningen var ferdig. Så vi slapp å stille i retten da. Han fikk diagnosen, BUP informerte både oss foreldre, barnet selv, barnevern, PPT og skole om hva som var viktig for at gutten skulle fungere på skolen. Trygge rammer, forutsigbarhet og hele regla der. Må kanskje få med at jeg har ett barn til som har fått diagnose, og ett barn som skal inn til utredning snart.
Jeg prøvde å forklare hvorfor ting ikke fungerte for gutten, men de ville ikke høre på meg, for de hadde enda ikke fått papirer på at gutten hadde fått diagnose på den tiden der. Jeg fikk beskjed om at gutten hadde en assistent som skulle følge ham gjennom dagen, og de informerte meg ikke om episoder som skjedde. Men, når barn har med seg mobiltlf på skolen, og ringer hjem og ber om å bli hentet, så klarer de ikke å holde det skjult så veldig lenge. Jeg ringte skolen og spurte om hva som skjer. Fikk da høre om utagerende adferd mot medelever. Så da spurte jeg hver gang “hvor var assistenten?” for han var jo aldri der når ting skjedde. De rodde seg bare bort fra det, og i ettertid får jeg høre at han var i en annen klasse på det tidspunktet det skjedde ting.
Nytt skoleår begynte, og det gikk fint i 3-4 uker. Så var det på`n igjen. Det var ikke store tua som skulle velte lasset til gutten, nok med en sleiv kommentar. Skolen skulle sette igang prosjekt med praktisk arbeid slik at det ikke ble for mye fag for gutten, men der måtte han være alene med assistenten flere ganger før de kunne ta inn flere elever der, så gutten nekta å være med på dette. Jeg forklarte flere ganger at gutten føler seg som ei eske julepynt som man pakker bort over lengre tid. Men vi ble bare overhørt. Læreren sa flere ganger at han hadde hatt mange barn med ADHD i klassene sine, men ingen slik som min sønn. Gutten fikk da begynne på den skolen han hospiterte på igjen, en spesialskole der det fokuseres veldig på tilrettelegging for den enkelte elev.
Barnevernet hadde fått blod på tann, og MÅTTE finne noe galt her i hjemmet, så de bestilte en sakkyndig rapport. Gutten ble stressa av alt som skjedde, for vi hadde miljøarbeider som var her på ca 40 hjemmebesøk. Da hun var ferdig var det sakkyndig sin tur. Det ble brukt mye tid på å forklare gutten at dette må vi bare komme oss gjennom, og etter slike besøk ble det brukt mye tid for å trygge ham. Det ble urolig søvn, mye hyperaktivitet. BUP støttet oss i at ting måtte få roe ned rundt gutten, da han nettopp hadde begynt utprøving av medisiner.
Da vi kom igang med medisinutprøving hadde gutten allerede byttet skole, og de merket ikke så store forskjeller på ham. Hjemme merket vi det veldig godt, han tenkte mer konsekvenser for sine reaksjoner, han snakket lettere om ting som ikke nødvendigvis er så lette å snakke om, han ble roligere, klarte å tenke en ting om gangen. Ble ikke frustret og sint.
Så kom jo saken opp i fylkesnemda da, der sitter BUP1 (første BUP som utredet gutten) og sa at det er ingen tvil om at gutten har blitt mobbet. Men de hadde ingen tro på at han har ADHD. De har nesten ikke sett gutten, har ikke hørt hva vi har sagt, hva gutten selv har sagt.. BUP2 representert ved en spesialist i klinisk nevropsykologi fortalte at gutten har klassiske reaksjoner ut fra ADHD, og de har virkelig hørt på oss og gutten. Alle som vitnet hadde gode ting å si om oss, men de som vitnet for barnevernet hadde mest negativt å komme med. Gutten selv hadde på forhånd snakket med en talsperson som skulle tale hans sak i nemda, og han hadde sagt at han ville bo til mamma, besøke pappa slik som han gjorde (annenhver helg, ferier og slikt) og på spørsmål om hva han savnet mest i hele verden, så svarte gutten: “mamma, når jeg er lenge borte fra henne.” Talspersonen kunne også fortelle at gutten sa at han hadde tenkt mye på dette, på hva han skulle huske å fortelle henne, og der også kom det opp om mobbingen han har vært utsatt for.
Men det måtte gå som det gikk, vi tapte! Nemda har ikke lagt noe vekt på hva gutten selv har sagt. I fylkesnemda er det bare 4-6% sjangs for å vinne for foreldre, så vi var vel egentlig ganske så forberedt på dette. Men det var ett hardt slag likevel. Gutten skulle flyttes til far, en far som aldri har hatt gutten i krevende situasjoner, en far som aldri har måtte takle en sinna gutt, en far som ikke tror på ADHD-diagnosen. Vi skal få se gutten 6 timer annenhver mnd, MED tilsyn. Så nå er det tingretten neste. Gutten vår skal hjem til de trygge, vante rutinene!
Vi som voksne skal alltids takle dette, men hvordan kommer det til å gå ut over gutten selv? Hvilke reaksjoner kommer han til å få? Hvor mye skade kommer han til å få etter å ha blitt tvangsflytta? Hvilket forhold får han til faren sin etterpå, når han får flytte hjem igjen? Hvordan skal han få tillit til skole, barnevern, ppt og alt av instanser? Hvordan blir det for ham å bli “utestengt” fra hele vår familie, søsken, venner…..? hundene som han er så knyttet til?
Alt dette kunne vært unngått om man hadde hatt ett godt samarbeid med skolen, der skolen faktisk hadde hørt på meg som mor da jeg forteller hva som har skjedd på skolen iløpet av dagen, hvorfor ting ble som de ble…. Skolene i dag har altfor lite ressurser, så de har ikke mulighet til å sette inn ekstra om barn trenger det. Samtidig så er det endel av skolene som bare stempler barna som problembarn istendenfor å ta hensyn til de utfordringene barna har. Hadde det blitt tatt hensyn til at BUP2 sa at “vi lander nok på en ADHD-diagnose” nesten 3 mnd før diagnosen kom, og det hadde blitt tilrettelagt ut fra ADHD, så hadde mye vært unngått.
Alle lærere skulle vært på kurs, og lært seg litt om de diagnosene som dukker opp blandt elevene i deres klasser. Vi var på dagkurs i regi av BUP, ADHD Norge og ei forening til. Og noe av det første de sa var: “Har du møtt ett barn med ADHD, så har du møtt ETT barn med ADHD.” Ingen er like, og de må møtes på gode, trygge måter slik at de kan fungere.
Mine erfaringer tilsier at skolene må få mer ressurser, de må høre på hva som blir sagt av foreldrene, de må kurses for å kunne takle barn med forskjellige diagnoser. De må bli flinkere til å samarbeide med hjemmet, og ikke minst, de må snakke med hjemmet før de sender melding til barnevernet slik at ikke noen familier blir ødelagte av alt som kommer i kjølvannet…..
Tusen takk for at du leste mitt innlegg :)
Klem fra mammaen.wordpress.com
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar