En lang dag

Dette har vært en fryktelig lang og kjip dag. Snart 29 timer uten den jeg elsker nå, og 28 timer ca siden siste meldinge fra ham..
Jeg kan ikke engang tenke på ham uten at savnet er så ille at tårene flommer over.
Har ikke telling på hvor mange ganger jeg har knekt sammen i dag.

Og ettersom jeg ikke vet med 100% sikkerhet hva som skjer, så blir alt bare rot.
Jeg hadde lagt mange planer for fremtiden, men alle planene involverte ham. Jeg skal nok klare å gjennomføre de fleste planene likevel, men det blir ikke det samme når han var endel av planene. Spørs om jeg ikke bare må legge helt nye planer, men det har jeg absolutt ikke lyst til. Skulle ønske alt bare var en vond drøm, at jeg hadde våknet nå, og kjent armene hans rundt meg.

Kjenner jeg har en skikkelig nedtur nå, klarer ikke glede meg over favoritt sangen min en gang. DA er det ille. Får se om jeg reiser bort noen dager om det ikke blir bedre. Veldig kjipt å sitte her og kjenne på savnet. I morgen må jeg nok gå meg en superlang tur, og få tankene over på andre ting.

Det som gjør det ekstra ille, er at på torsdag sa han at han elsker meg, og at han ikke kunne gå fra meg. Tidligere har han også sagt at han er den som kjemper for at forhold skal vare. Så jeg skjønner fint lite her jeg sitter. Om man elsker noen, så klarer man å akseptere at vedkommende ikke er perfekt. Er det noen saker som man sliter med, så snakker man om det.. Og man drar ikke bare sånn helt uten vidre. Man må jo kjempe for det man elsker! Det er min mening.

Nå slo jeg på ett lys, for første gang siden i går. Føler det er best å sitte i mørkret. Da kan ingen som går forbi se at jeg sitter og gråter. Har mest lyst til å gå i hi i endel dager nå. Krype frem når barna kommer...

Tidligere i dag fikk jeg spørsmål om hva jeg savner mest. Og svaret er nesten alt. Jeg savner roen og tryggheten, bilturene der vi kunne sitte og høre musikk, eller snakke om alt og ingenting. Visste aldri om det ble en liten tur, eller hvor vi havna. Jeg savner smilet hans, måten han rykker på nesa når han er konsentrert, savner å kjenne armene hans rundt meg, savner alt unntatt EN ting ved ham. Og når det er kun EN ting jeg ikke savner, så sier det seg vel selv at dette er verdt å kjempe for. Men jeg vil ikke mase på ham. Har ikke fått svar på de 2 meldingene jeg sendte ham i går, så jeg kommer nok ikke til å sende flere meldinger heller. Det holder hardt, for det er så mye jeg skulle fortalt ham.

Om jeg er veldig heldig, så får jeg fortalt ham alt sammen en dag. Skulle jo fortelle ham ett par punkter som skulle til for at vi skulle kunne bo sammen på torsdag, men han var i så dårlig form at jeg ville vente. DET angrer jeg på nå, for hadde jeg fått fortalt det da, så hadde kanskje ting vært annerledes nå i dag. Skjeldent jeg angrer på ting, men nå har jeg tenkt i så mange timer, og har funnet ut hva som gikk galt og hvorfor. Men det kan se ut som om det er for sent.

Klarer ikke å fokusere på noen ting i dag. Prøvde å strikke, men det fungerte ikke. Står på en serie på TV'n her, men har knapt fått med meg noe av innholdet på 17 episoder. Kun hjernen som fungerer for tida, men den kunne gjerne tatt seg en pause. Er sliten nå. Skal legge meg snart, holde rundt puta hans her og kjenne lukta av ham. Så kan man bare håpe at man får litt søvn.

Ha en nydelig kveld der ute :)