Mange av oss har englebarn, barn som forlot verden altfor tidlig grunnet sykdom, ulykker eller andre årsaker. Dette er noe av det jeg ikke klarer å se noe positivt med uansett hvordan jeg vrir og vender på det. Hva er meninga med at barn skal dø fra oss?
Det er nok ikke mitt hode som klarer å finne løsningen på det spørsmålet.
Jeg har ett englebarn, som døde halvveis i svangerskapet. På grunn av omstendighetene ble barnet sendt til obduksjon kort tid etter fødselen.
Jeg visste at jeg kom til å føde ett dødt barn, og det skremte meg veldig. (Hele historien kommer i ett eget innlegg etterhvert)
Husker ikke så mye fra jeg ble utskrevet fra sykehuset og til begravelsen. Og det tok uker før obduksjonsrapporten kom. Der ble det konkludert med at skadene skyldtes slag og/eller spark mot magen min.
Uansett hvilken årsak det er til at barn dør, så er det ett tap og en sorg vi foreldre må leve med livet ut. Sorgen bleknes etterhvert som årene går, men den blir aldri borte. Det er så uforståelig, ufattelig. For noen år siden skrev jeg ett dikt om akkurat dette med den store sorgen. Og det tenkte jeg å dele med dere her nå.
En sorg for stor til tårer
Å miste det kjæreste,
man har på jord.
Kan ikke beskrives,
med noen få ord.
En mor har mistet,
sitt ufødte barn.
En badenede gutt,
svømte inn i ett garn.
En ungdom dør,
i veikanten ett sted.
En mann dreper kona,
hva gjorde ham så vred?
De etterlatte sørger,
ved sine kjæres bårer.
En sorg for stor,
for stor for tårer.........
Takk for oppmerksomheten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar