Frem og tilbake

Jeg er ett vanedyr av stor grad, og endringer hele tiden gjør meg veldig sliten. Jeg fungerer ikke like godt som jeg så gjerne kulle ha gjort.

For eksempel, når man er singel ei stund, så blir man vant til å sove alene. Etterhvert sover man best alene. Når man da går inn i ett forhold, og blir vant til å ikke sove alene, så er det en faktor som tilsier at man sover best sammen med kjæresten.

Jeg sover best når jeg kan krype inntil og kjenne på varmen og tryggheten. Når man da gjør det hver natt over lengre tid, så blir det ett uromoment når man plutselig skal sove alene igjen.

I det siste har jeg ikke sovet mye alene, og det merkes godt. Når jeg da plutselig skal sove alene, sovner jeg utslitt uttpå morgenkvisten og sover 2-3 timer på hele natta. Og de få timene er det veldig urolig søvn. Jeg blir ikke uthvilt i det hele tatt. Tar lang tid før jeg blir vant til å sove alene, og det tar noen netter igjen før jeg blir vant til å sove sammen..

Dette ble ett ganske rotete innlegg, type lile rotete som det er i hodet mitt for tida. Men jeg håper dere skjønner hva jeg mener.
Jeg er ett vanedyr, og er stolt av det :)

Ha en nydelig dag videre folkens :)