Mitt englebarn

Jeg har som nevnt tidigere ett englebarn. Og her er historien min:

Jeg var 17 år, og fant ut at jeg var gravid. Ble litt skremt med det samme ettersom jeg var så ung. Men så begynte jeg å glede meg.
Jeg bodde sammen med barnefaren, og alt var egentlig ganske greit mellom oss.

Så en fredagskveld han satt og drakk, så ble han sint på meg for at jeg var gravid. Og jeg fikk rett og slett bank. Han ropte ut "Jeg er for ung til å bli far!" og slik ble det hver gang han drakk alkohol etter det der.
Han slo, sparka, kasta ting på meg. Og jeg var veldig glad da han valgte å dra ut til venner for å drikke. Da fikk jeg fred.

Men ikke alltid jeg fikk sove i fred likevel. Mange ganger så måtte han vekke meg, slå meg litt og rope stygge ting til meg da han kom hjem. Bare for at han skulle få roa seg ned nok for å sove virka det som.

I uke 18 skulle jeg inn til ultralyd og jeg gledet meg til å se barnet. Jeg trodde jo at svangerskap var enkelt jeg. Men legen rakk ikke se så mye på skjermen før jeg fikk beskjed om at han måtte hente en lege til. Jeg tenkte fremdeles ikke noe mer over det, så jeg lå der og ventet. Inn kom 4 leger, og den ene presenterte seg som spesialist i fostermedisin, DA ble jeg skremt! Hva var det som skjedde? Var barnet sykt? Kanskje barnet hadde samme hjertefeil som noen andre i familien?

Jeg fikk beskjed om at barnet hadde vannhode, og at h*n ikke kom til å bli mer enn maks 2 år om h*n overlevde fødselen. Fikk time til ny ultralyd 2 uker etterpå. I mellomtiden måtte jeg tenker gjennom om jeg ville søke om senabort, for dette barnet hadde en hjerneskade.

2 uker senere troppa jeg opp og håpte på bedre nyheter. Men det skjedde ikke. De kunne da fortelle meg at barnet ikke kom til å leve mer enn noen få timer, kanskje noen dager. Men at h*n kom til å dø var det ingen tvil om. Dagen etter kjente jeg en kraftig bevegelse i magen, så ble det helt stille. Og jeg visste at dette var barnets måte å si farvel på.

Ultralydkontrollen dagen etter all bevegelsen viste at barnet var dødt, og jeg måtte legges inn slik at de kunne sette igang fødselen.
Jeg var så ubeskrivelig redd! Fødselen ble starta med medisiner, og jeg lå med små rier hele kvelden og natta. Søstra mi var der den kvelden, og jeg lovte å ringe henne om det skjedde noe iløpet av natta. Men det slapp jeg. Like før kl 8 på morgenen kjente jeg at NÅ skjer det noe, og jeg skulle ringe søstra mi og si fra at det starta skikkelig. Akkurat i det hun tok telefonen fikk jeg en kraftig rie og måtte bare overlevere telefonen til samboeren min.

5 minutter etterpå ble den lille jenta mi født. 190g og 21 cm. Hun var ikke helt ferdig utviklet på en måte, og jeg satt og kjikka på henne lenge. Kjente igjen endel av ansiktstrekkene fra min side av familien, samme nese og hake.
Da søstra mi kom valgte jeg å pakke jenta inn i en tøybleie slik at bare ansiktet vistes, så fikk det være opp til henne om hun ville se mer.

Vi snakket en del om det som hadde skjedd, og hun valgte å se den lille jenta. Jeg fikk ca 2 timer med englejenta mi før hun skulle kjøres til obduksjon. Og det var ekkelt å ligge på barselavdelingen uten barn. Det har jeg tenkt mye på i ettertid, de må kunne ordne rom unna barselavdelingen når noen mister ett barn, for det å høre de nybakte mødrene snakke om sine håpefulle, se smilene deres, høre barnegråt, det var ikke noe særlig. Jeg ba om å bli flytta, og senga mi ble trillet inn på ett undersøkelsesrom utenfor barselavdelingen.

Jeg husker ikke mye fra de dagene der, og har bare noen få minner fra selve begravelsen. Husker ikke så mye fra de første par månedene etter hun ble født sånn egentlig. Bare så glimt.
Obduksjonsrapporten viste at skadene på jenta mi skyldtes slag og/eller spark mot magen, og jeg tror han jeg bodde sammen med tok det ekstra tungt. Han drakk mer og mer, og jeg fikk større skader av julingen han gav meg. Til slutt orka jeg ikke mer og flytta ut.

Jeg mistet veldig mange venner etter alt, ingen snakket med meg om dette, de snakket bare om meg. Så jeg søkte meg jobb utenfor kommunen. Og ca 1,5 år etter at jenta mi døde, flytta jeg lagt unna.
Fremdeles kjenner jeg en sorg i hjertet mitt når jeg tenker på henne, men jeg har graven å gå til. Har ikke vært der så mye de siste årene, for jeg har ikke kommet meg dit. Så til våren skal graven saneres, og da skal jeg hente bronseskiltet som er på gravsteinen og ordne meg ett lite minnested her hjemme.

Jeg kjenner mange som har englebarn, så jeg vet jeg ikke er alene. Og likevel om dette er veldig mange år siden, så vil jeg alltid føle at jeg har ett barn for lite.......