Forhåndsdømming

Jeg har alltid følt at jeg står uttafor, alltid følt at jeg har en måte å være på som ikke karakteriseres som normal. Men jeg sier det jeg mener, og jeg er som jeg er. Det er ikke alt som er like lett å få gjort, spesielt om det er ting jeg ikke LIKER å gjøre. Så for å få husarbeidet mitt gjort, så må jeg ha ei liste over det som skal gjøres for hver dag, så jeg får krysse ut etterhvert som det blir ferdig. Jeg kan være veldig spontan og impulsiv, om jeg bare får tenkt meg litt om :P Er med på alt som er gøy, og liker å le og ha det koselig. Så er det normalt å være A4, være forsiktig med å si meningene sine, og at alt skal være så forbaska seriøst... Ja, da vil jeg ikke være normal!!

Men det å føle seg annerledes er ikke en god følelse! Man trekker seg tilbake, og man føler at man må forklare og forsvare seg selv hele tiden. Man ser an folk før man tør være seg selv helt og holdent, og man trår forsiktig i enkelte situasjoner. Jeg har aldri vært noe englebarn, har gjort masse galt både da jeg var lita og etter at jeg ble "voksen". Men hvorfor skal folk dømme meg FØR de har hørt hvorfor ting ble som de ble?

Er det bare jeg som trår feil?? Jeg tror ikke det. Det er menneskelig å gjøre feil, og man lærer av det..

Jeg forguder barna mine!! De er mine solstråler, de gjør dagene mine verdifulle! MEEEN, de har forskjellige fedre.. På grunn av det, har jeg blitt dømt og sett ned på mange mange ganger. Det er ikke særlig koselig å få høre at man er lett på tråden og det som verre er, men jeg har hevet meg over det, for de vet jo ikke bakgrunnen for at det ble slik. Og jeg har mine grunner, det er ting jeg ikke rår med. Jeg er ikke GUD, jeg har kanskje ikke vært en god nok mennenskekjenner... Uansett, så blir det feil å dømme når man ikke VET hva som ligger bak.

Den ene x`n min var det bare flaks at jeg og barnet slapp fra med livene våre i behold. Han sov med ladd rifle under dyna, og kniv under puta, for at jeg ikke skulle kunne rømme mens han sov. Han tok alltid med seg tlf før han dro ut, så jeg ikke skulle få fortalt noen hvordan jeg hadde det. Den dagen jeg klarte å rømme, skulle han skyte barnet først, for jeg skulle få se at h*n døde, så skulle han ta meg etterpå og partere meg med øksa.. Bare tilfeldigheter gjorde at jeg kom meg ut og bort. Jeg må si jeg er glad for at jeg klarte å rømme. Han er psykopat, og om man leser litt om væremåten deres, så er de verdens hyggeligste, men de bryter ned partneren slik at man har null selvtillit etterpå. Det tok meg bortimot 5 år å bli trygg på meg selv, at jeg skulle klare å leve, ikke bare overleve.. 

Jeg anmeldte mange ganger, og det var ikke bare trusler mot meg, det gikk også på vennene mine og familien min. Men uten håndfaste bevis kom jeg ingen vei. Man kan ikke rope "Time out" for å hente kamera når man står med ladd rifle mot hodet. Og det forsto politiet også. Han fikk advarsler fra politiet ved 3 anledninger, men de kunne ikke straffe ham..... 

Da vet dere litt av min historie på dette punktet, så DA kan dere få dømme meg som dere selv vil. Jeg vet hva jeg står for, og det vet de som kjenner meg godt også :)

Moralen i dette er da, at det kan være mye som ligger bak uten at det kommer frem. IKKE forhåndsdøm folk!! Valg blir tatt av alle parter, og man kan ikke styre alt selv. Lurer du på hvorfor noen tar/har tatt de valgene de har gjort, så er det bedre å spørre før man drar konklusjoner og dømmer.

Ha en nydelig dag alle sammen, og takk for at du leste :)